Sikkerhetspsykiatri – viktigere enn…?

- En satsing på tilbudet til alvorlig psykisk syke er i tråd med kjernen av vårt samfunnsoppdrag. Det vil utfordre vår evne til prioritering, skriver Lars Vorland i ukens fredagsbrev.     

Lars Vorland
 
Behovene og mulighetene for hjelp fra helsetjenesten er økende. Den siste tiden har det vært stor oppmerksomhet om alle de nye legemidlene som kommer. Mange er presentert på ASCO, verdens største kreftkongress, der 30000 kreftleger har vært samlet.  

Ved undersøkelse av karakteristika i kreftsvulster kan den medikamentelle behandlingen persontilpasses og gi mer effektiv hjelp med mindre plager. Slik utvikler behandlingen seg. Medikamentene blir dyre og det vil føre til at mer ressurser prioriteres til dette området slik det nå har vært i flere år. 

Økte behov uten nye ressurser

Samtidig som inntrykkene fra USA skyller inn over oss, godt hjulpet av omfattende markedsføring, har vi arbeidet med å øke kapasiteten i sikkerhetspsykiatrien. 

Vi trenger areal og medarbeidere til å arbeide med folk som må ha beskyttelse mot seg selv og/eller som helsetjenesten/samfunnet trenger beskyttelse mot.  Det gjelder folk med langvarig alvorlig psykisk sykdom, det gjelder akutte tilstander med uro og utagering og folk som er dømt av rettsvesenet til behandling.  

I tillegg har vi fått en ny oppgave. Vi skal yte et tilbud til kriminelle med alvorlig psykisk sykdom som er dømt til å sone varetekten i sykehus og ikke i fengsel. Ressursene er ikke økt. Lite tyder på at justismyndighetene visste om hvor mye ny kapasitet som trengtes.  Bedre hjelp til de alvorlig syke  må sikres  med de ressurser vi har.

20 år kortere levealder

Poenget med å skrive om nye kreftmedikamenter og etablering av tilbud for å hjelpe folk  med alvorlig psykisk sykdom, er å vise at hva som skal prioriteres ikke er rett fram. Det er bred enighet om at vi i Norge skal ha en moderne kreftbehandling der vi tar i bruk nye muligheter. Det gjør vi. 

Samtidig er det mitt inntrykk at det er økende aksept for at vi ikke kan si ja til alt, heller ikke når det gjelder kreft. Så vet vi at levealderen hos mennesker med psykisk sykdom er 20 år kortere enn for andre. Hovedårsaken er manglende tilbud om undersøkelse og behandling av somatisk sykdom.

Kanskje er dette det samfunnsproblem vi står overfor hvor helsetjenesten har mest adekvat hjelp, og burde sette inn størst innsats?

Skulder ved skulder

Det er betryggende at psykisk helse skal være den store satsingen i den neste nasjonale helse- og sykehusplanen. Her kan og bør vi gjøre mer. En slik satsing vil kreve solidaritet når det skal prioriteres. Et stikkord framover blir bærekraft. Det betyr prioritering av personell og penger til de som trenger det mest. 

Vi vet at kravene fra mange sterke pasientgrupper vil komme. Det er legitimt. Skal vi få gjort det viktigste først må ledelse og politikere stå skulder ved skulder når vanskelige valg skal gjøres.

God helg.


Lars Vorland,
administrerende direktør i Helse Nord

Les tidligere fredagsbrev