Den medisinske kunnskapen øker og digitaliseringen gjør den tilgjengelig over alt. Vår helsetjeneste skal være organisert slik hele befolkningen kan dra nytte av ny og spesialisert kunnskap.
Stadig flere spesialister kan mer og mer om mindre og mindre. I den nye spesialitetsstrukturen, kanskje det mest førende premisset i hele spesialisthelsetjenesten, blir den generelle kirurg, som kunne mye om mangt, borte.
Spesialiseringen gjør at vi i alle sykehus vil trenge stadig flere spesialister for å kunne ta hånd om ulike og vanlige problemstillinger. Utviklingen er tilpasset sykehus med mange pasienter, der en kan ha vakt i flere spesialiteter ved siden av hverandre, og samtidig få en effektiv bruk av folk. Slik vil det ikke være ved våre minste sykehus, 15–20 i tallet her til lands.
Det er nok nå
Ny spesialistutdanning, som nå utformes, vil ha stor betydning for om vi kan ha en desentralisert sykehusstruktur. Dette er blitt tydelig i arbeidet med utvikling av et godt faglig fundament for lokalsykehusene i Narvik og Lofoten. Nå legges læringsmålene for utdanning av nye spesialister.
De må utformes slik at de også gir en bred kompetanse til å vurdere og stabilisere pasienter som kommer inn på lokalsykehus.
Skal vi få god faglig drift må medarbeidere fra flere spesialiteter kunne gå inn i felles vaktordninger for å gjøre vurdering og stabilisering. Verken tilgangen på spesialister, økonomien eller volumet på arbeidsoppgavene gjør det fornuftig med mange parallelle vaktordninger. Ikke trenger vi flere nye spesialiteter heller. Det er nok nå. Flere spesialiteter vil bare forsterke problemet ytterligere og øke behovet for fagfolk.
Politikernes ansvar
Spesialistutdanningen i Norge er basert på kunnskapen til fagfolkene, og historisk har de faglige foreningene hatt sterk innflytelse. Slik er det i stor grad fortsatt.
Fagfolkene har gjort en viktig jobb. Det er bra. Samtidig betyr dette at det er spesialitetene, de som gjerne vil bli enda mer spesialisert, som har styrt utviklingen. Ofte er det fagfolk fra de store spesialiserte sykehusene som legger føringene. Hvilke spesialiteter vi har og innholdet i dem er av de aller viktigste premissene for utviklingen av spesialisthelsetjenesten de neste 30–40 årene.
Det er politikernes ansvar at vi har en spesialitetsstruktur som er tilpasset våre behov også i de mindre sykehusene i dette tidsperspektivet.
Samfunnets behov må veie tyngst
Nå er innholdet i spesialistutdanningen ute på høring. Her er det viktig at det kommer sterke krav om læringsmål i utdanningene som gjør at vi unngår å måtte opprette mange parallelle vaktordninger. Spesialister bl.a. i ortopedi og bløtdelskirurgi må gis en bred kunnskap som gjør at de i et felles vaktteam kan dekke behovet for vurderings- og stabiliseringskompetanse ved mindre sykehus.
De samme hensyn må ivaretas i indremedisinske fag når vi vet at det blir sykehusenes hovedoppgave framover. I tillegg må det være faglig støtte fra de store sykehusene gjennom gode IKT-løsninger og et nært faglig fellesskap med sykehus i nettverk.
Myndighetene må sørge for at det blir slik, og det faglige fellesskapet må bidra til dette. Det er å ta samfunnsansvar, og det er derfor vi er her.