Fastlegeordningen og nasjonal helse- og sykehusplan

Helse Nords rapport Fastlegeordningen i Nord-Norge, utarbeidet sammen med en rekke aktører i landsdelen, dokumenterer den kritiske situasjonen tjenesten er i. Det er urovekkende stor turnover (særlig i små kommuner), sviktende rekruttering (også i større kommuner), og mange som slutter og begynner på sykehus. Av forbedringstiltak etterspør kommunene flere fastlegehjemler, bedre finansieringsordninger, bedre tilgang til sykehustjeneste for leger under spesialisering og bedre forankring av legetjenesten i kommunens ledelse. 

Arbeidsgruppen foreslår i rapporten en rekke tiltak. En nasjonal opptrappingsplan for tjenesten, tiltak for utdanning, rekruttering, utdanningskapasitet og desentrale utdanningsmodeller. Her er regjeringens satsing med flere LIS1 stillinger i nord gledelig. På dagsorden settes også endring av finansieringsordning, tiltak som kan avlaste fastlegene, bedre organisering og ledelse, tiltak for å styrke samarbeidet mellom fastlege og helseforetak og satsing på tjenesten for de samiske pasienter. 

I kommentarartikkelen Fastlegegarantien (Steinar Krokstad m.fl), i Tidsskrift for Den norske legeforening, understrekes at med fastlegene som første kontakt vil norsk helsetjeneste være av de beste til å redusere sosiale ulikheter i tilgang til helsetjenester. Fastlegeordningen understøtter sentrale trekk ved velferdsstaten. Dette har vært og er et svært viktig formål og betydningen øker når samfunnet blir mer heterogent. Forutsetningen er at alle innbyggere har sin fastlege og at det er et lavt egenandelstak. I artikkelen understrekes «portvaktfunksjonen» og at fastlegene bidrar til at vi unngår å bruker mye penger på tjenester som er uvirksomme og noen ganger skadelig. 

Nasjonal helse- og sykehusplan 2020 – 2023 er det neste dokumentet, for hele helsetjenesten, hvor samfunnet kan legge sine premisser for utviklingen. Her må alle muligheter for å styrke den basale og lokale helsetjenesten brukes. Overordnede strukturer, samarbeidsflater, beslutningsorganer og avtaler kan forbedres, men oppmerksomheten, også nasjonalt, må rette seg mer mot det kliniske og pasientnære. Folk og deres helseplager er lokale. Kommunehelsetjenesten er nær. Nærmere 70% av befolkningens kontakter med spesialisthelsetjenesten skjer ved det nærmeste sykehus. Da må nasjonal helse- og sykehusplan 2.0 rette oppmerksomheten mot det lokale og legge føringer for hvordan grunnmuren i helsetjenesten kan styrkes. Det er ikke tilstrekkelig å forsøke å styrke det overordnede samarbeidet.

Styrking av fastlegeordningen og tydeligere forutsetninger for hvordan spesialisthelsetjenesten og fastlegeordningen skal arbeide godt sammen må adresseres. Det er nødvendig for å oppfylle ordningens gode intensjoner. Så er fastlegene i 2019 også en heterogen gruppe. «En fastlege er ikke en fastlege». Det er praksisvariasjoner med ulikheter i henvisningsrate til sykehus som ikke alltid kan forklares. Portvaktfunksjonen er under press og vi har over mange år sett økt forbruk av diagnostikk som ikke alltid er nyttige. Fastlegeordningen må på kort sikt få oppmerksomhet gjennom egne tiltak. På lengre sikt er det samspillet i den lokale helsetjenesten og mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten som blir avgjørende for å sikre bærekraft faglig, personellmessig og økonomisk. Da er Nasjonal helse- og sykehusplan 2.0 arenaen for å sette retning. 

God helg.

Lars Vorland