Stor ulikhet i forbruket av tjenester innen psykisk helsevern og rusbehandling i nord

– Bruken av helsetjenesten for psykiske lidelser er størst når vi er unge. Satser helsetjenesten mest på disse fordi her kan vi gjøre størst forskjell, spør Lars Vorland om i fredagsbrevet.

Lars Vorland
 

Det er ett av mange spørsmål jeg må stille etter å ha lest Senter for klinisk dokumentasjon og evaluerings(SKDE) rapport Bruk av spesialisthelsetjenester innen rus og psykiatri i Nord-Norge 2015 - 2017. Rapporten, som må bli obligatorisk lesning på styrebord, i ledergrupper og fagmiljø i Helse Nord, viser på flere områder store variasjoner i forbruket av tjenester innen rus og psykiatri. Hvor du bor, påvirker forbruket av tjenester og dermed hvilket tilbud du får. Kvinner har, særlig i yngre alder, et mye høyere forbruk av tjenester enn menn.  Det er også stor geografisk variasjon for folk med alvorlige psykiske lidelser. Det er høyere forbruk av innleggelser for voksne bosatte i opptaksområdene UNN og Finnmarkssykehuset enn de som bor i områdene Nordlandssykehuset og Helgelandssykehuset.

Hva skyldes de store variasjonene?

Det første spørsmålet vi må stille oss er om det er forskjeller i sykelighet, altså en berettiget grunn til variasjon. Det vet vi lite om. Det finnes data som viser at det er høyere forekomst av slik sykdom i bymessige strøk. Det er også godt dokumentert sammenheng mellom levekår og forekomst av psykisk sykdom og rusproblemer. Det er derfor grunn til å tro at det er en viss geografisk variasjon, men hvor stor eller hvor liten vet vi ikke. 

Et annet perspektiv er at variasjonene skyldes egenskaper ved tjenestene. Selv om det finnes nasjonale prioriteringsprinsipper vil det alltid være lokale måter å tolke disse på. Det påvirkes av profil på den faglige virksomhet, hvilke ressurser og hvilken kompetanse som er tilgjengelig. Spørsmålet blir når er den lokale praksis ikke i tråd med det samfunnet kan forvente å få.

Hvor du bor, påvirker forbruket av tjenester og dermed hvilket tilbud du får.

Lars Vorland
 

Samspillet med kommunehelsetjenesten påvirker over tid etterspørselen etter spesialisthelsetjenester. Hva fastlegene henviser til spesialisthelsetjenestene henger sammen med egen kompetanse og hvordan de opplever hva som prioriteres av spesialisthelsetjenesten. Hvordan påvirker hvilket tilbud som finnes hva som etterspørres?  Her er det mange mulige forklaringer som dels virker sammen og som det må finnes mer ut av. 

Sykdomsbyrden er størst i ung alder og det må ha konsekvenser

Det aller største forbruket av spesialisthelsetjenester i psykisk helsevern foregår før folk er fylt 35 år. Dette er stikk motsatt til somatiske helsetjenester hvor sykdomsbyrden er størst for eldre folk. Denne informasjonen må vi ta særlig alvorlig. Alvorlig psykisk sykdom, som psykoser, utvikles ofte i ung alder. Dette kan resultere i livslang sykdom med dårlig livskvalitet, forkortet levealder for mange og store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Derfor må det settes inn tidlig innsats slik at sykdommen blir diagnostisert og adekvat behandling gjennomført. Hvordan dette løses må vi stille spørsmål om.

Får de som er mest alvorlig syk det de trenger?

Den store geografiske variasjonen for folk med alvorlig psykisk sykdom gir også særlig grunn til oppfølging. Både for å finne ut om det er noe med våre prioriteringer og ulik lokal praksis og mer grunnleggende; er det forskjeller i sykelighet.  

Et siste tema er den generelle prioriteringen. Bruker vi ressursene i ulike deler av organisasjonen slik at de som trenger våre tjenester mest er de som prioriteres? Det spørsmål er det god grunn til å stille med bakgrunn i denne rapporten. 

Et ledelsesansvar å se det store bildet

Kunnskap om hvilken behandling som virker for enkeltpasienter er viktig. Det skal fagfolk være best på og her skal de være oppdatert på god faglig praksis. Kunnskap om hvordan tjenester forbrukes og er fordelt til befolkningen er avgjørende for å vurdere om vi oppfyller vårt sørge-for ansvar. Hvordan tjenestene fordeler seg geografisk og mellom grupper har fagfolk liten mulighet for å ha oversikt over i hverdagen full av møter med enkeltmennesker. Slik informasjon er det et ledelsesansvar vårt å framskaffe og, i dialog med fagfolkene, bruke som grunnlag for prioriteringer.