Helseatlas sentral for Riksrevisjonens rapport

Riksrevisjonens har ved hjelp av helseatlas fra SKDE gransket variasjon i forbruk av spesialisthelsetjenesten. Granskningen viser at sykehusene ikke følger opp uønsket variasjon på en tilfredsstillende måte. 

Riksrevisor Per-Kristian Foss. Foto: Riksrevisjonen/Ilja Hendel

Riksrevisjonen har samlet informasjon fra alle helseatlas som er publisert, og finner at det samlet sett er uønsket variasjon for mer enn halvparten av alle helsetjenester som er fremstilt. 

Granskningen som er gjort konkluderer med følgende hovedpunkter: 

  • Det er uønsket variasjon i forbruket av en rekke spesialisthelsetjenester mellom helseforetakenes opptaksområder
  • Systematisk ulike vurderinger av like tilstander bidrar til uønsket variasjon i forbruk av spesialisthelsetjenester
  • De regionale helseforetakene utnytter ikke kapasitetsregulering godt nok som virkemiddel for å redusere uønsket variasjon i forbruk
  • De regionale helseforetakene og helseforetakene har i liten grad brukt forbruksrater til å følge opp den faglige praksisen og kapasiteten

Kunnskap om variasjon er ikke nok

Alle de fire helseregionene har produsert eller bestilt egne analyser med utgangspunkt i helse-atlasene, men til tross for at helseforetakene etter hvert har fått god kunnskap om uønsket variasjon i forbruk, er det etter Riksrevisjonens vurdering fortsatt stor variasjon. 

Ifølge rapporten tilsier det at mulige virkemidler samlet sett ikke har vært brukt godt nok til å redusere uønsket variasjon. Etter revisjonens vurdering er det å framskaffe styringsinformasjon et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, tiltak for å redusere uønsket variasjon i forbruk. 

Gjennom dybdeintervju med leger og annet helsepersonell, samt gjennomgang av forbedringstiltak gjennomført i noen helseforetak, fastslår Riksrevisjonen at det kreves en bevisst holdning og konkrete grep for å holde forbruket av helsetjenester på et lavt, men forsvarlig nivå. 

Etterlyser tydeligere krav

Revisjonen mener at RHF-ene ikke har stilt tydelige nok krav til helseforetakene, og at de kan følge opp disse kravene de stiller mer systematisk enn de har gjort hittil. 

Samtidig må arbeid med reduksjon av uønsket variasjon og eventuell endring av praksis forankres hos klinikerne som fatter beslutning om utredning og behandling. I tillegg kan tydelig beslutningsstøtte i form av retningslinjer bidra til likere praksis.