Mange biokjemiske prøver kunne vært unngått
Årlig blir det tatt 10,5 millioner biokjemiske prøver på 4,3 millioner pasienter i Norge. Av disse prøvene blir det gjort 100 millioner analyser. Men ikke alle prøver og analyser er like nødvendige.
Foto: Shutterstock
I tillegg er kostnadene høye. Det viser Helseatlas medisinsk biokjemi fra SKDE som ble publisert i høst.
Stor geografisk variasjon
Atlaset avdekker at det er store geografiske forskjeller i antall analyser per innbygger, og dermed også i utbetalt refusjon per innbygger. For eksempel ble det utført 76 prosent flere analyser på bosatte i opptaksområdet Vestfold sammenlignet med opptaksområdet Finnmark.
Det ble gjort flest analyser pr. 1000 innbyggere i Helse Sør-Øst, hvor raten var 44 prosent høyere enn i Helse Nord, som hadde lavest rate.
Gjennomsnittlig antall analyser per prøve varierte fra 5,9 for bosatte i Finnmark til i overkant av 11 for bosatte i opptaksområdene Vestfold, Diakonhjemmet og OUS.
Mange unødvendige prøver
Ifølge analytiker Kristel Guldhaugen er det ingen grunn til å tro at den store geografiske variasjonen kommer av at innbyggere i noen deler av landet har større behov for å få tatt biokjemiske prøver enn andre.
— Mange prøver som tas, er unødvendige prøver. Eksempler på dette er prøver som allerede er tatt og som gjentas unødig kort tid etter, samt prøver som tas på store grupper uten god indikasjon, som for eksempel D-vitamin, forteller Kristel Guldhaugen.
Om lag 25 prosent av den kvinnelige befolkningen mellom 20—50 år får målt D-vitamin hvert år, selv om svært få pasienter har behov for slike prøver.
Kunne spart 270 millioner kroner
Det ble årlig utbetalt 1,5 milliard kroner til laboratoriene i refusjon fra Helfo for prøvene helseatlaset omtaler. Det var store geografiske forskjeller i utbetalt refusjon per innbygger.
— Hvis alle områder hadde hatt samme rate som det helseforetaksområdet med lavest refusjon per innbygger, ville samfunnet spart 270 millioner kroner per år på refusjoner, forteller Guldhaugen.
På kommunenivå var årlig refusjon høyest per innbygger i Grue kommune i Innlandet fylke og Evenes kommune i Nordland fylke med 427 kroner. Årlig refusjon per innbygger var lavest i Hasvik kommune i Finnmark fylke, med 140 kroner. Utbetalt refusjon var altså tre ganger så høy per innbygger i Grue og Evenes sammenlignet med Hasvik.
Flere resultater finner du på våre nettsider skde.no.
Se også nyhetssak i Dagens Medisin: Helseatlas: Store geografiske forskjeller i blodprøvetaking og refusjoner (dagensmedisin.no)
OM DATA
Helseatlas medisinsk biokjemi tar for seg offentlig finansierte laboratorieundersøkelser innen medisinsk biokjemi som er utført poliklinisk i perioden 2021—2023. Det innebærer for eksempel at prøver av pasienter som er innlagt på sykehus ikke er en del av atlaset
Biokjemiske analyser kan måle komponenter i ulike materialer som blant annet blod (serum, plasma og fullblod). Eksempler på slike prøver er blodprøver hvor det måles nivå av jern, d-vitamin eller folat, og prøven kan bli tatt hos fastlegen eller på poliklinikk på sykehus.
Oppsummering av hovedfunn fra helseatlas
- 1,5 milliard kroner ble årlig utbetalt fra Helfo i refusjon for biokjemiske prøver
- Årlig refusjon var høyest for bosatte i Helse Sør-Øst med 314 kroner pr. innbygger pr. år og lavest i Helse Nord med 247 kroner. Det betyr at utbetalt refusjon var 27 prosent høyere for befolkningen i Helse Sør-Øst enn for befolkningen i Helse Nord.
- På helseforetaksnivå var forskjellen i utbetalt refusjon 40 prosent. Høyest refusjon pr. innbygger pr. år hadde befolkningen i Vestfold og Vestre Viken med 339 kroner og lavest hadde befolkningen i Nordland med 241 kroner.
- Hvis alle opptaksområdene hadde hatt samme aktivitetsnivå som Nordland, ville det årlig blitt utbetalt 270 millioner kroner mindre i refusjon
- Mange prøver som tas, er unødvendige prøver. Eksempler på dette er prøver som allerede er tatt og som gjentas unødig kort tid etter, samt prøver som tas på store grupper uten god indikasjon, som for eksempel D-vitamin.