Må vi begynne å snakke om ulikhet?

Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) jobber med å synliggjøre geografiske ulikheter i spesialisthelsetjenesten. Målet er å bidra til likeverdige helsetjenester av god kvalitet uansett hvor pasientene bor.

SKDE har publisert syv helseatlas. Det siste, som ble lansert tidligere denne uken, viser at det er store geografiske variasjoner i gynekologisk behandling og diagnostikk. De øvrige seks helseatlasene viser den samme tendensen. På enkelte fagområdet er det en stor og faglig ubegrunnede variasjon i forbruk av helsetjenester. 

Kunnskap om denne variasjonen er viktig på minst to måter. For det første handler det om å gi enkeltpasienter og befolkning lik sjanse til et godt behandlingsresultat. For det andre synliggjør atlasene hvordan vi i de regionale helseforetakene oppfyller vårt sørge-for-ansvar på vegne av samfunnet.  

Det vil bli stadig større oppmerksomhet rundt denne informasjonen. Spørsmålet er om vi bør begynne å bruke ordet ulikhet på områder hvor variasjonen er svært stor og faglig ubegrunnet. 

Et annet spørsmål jeg stillet meg er: Påvirker måten vi organiserer tjenesten på hvilke tjenester befolkningen får tilbud om?

Helseatlas for gynekologi viser blant annet at det er store forskjeller i bruk av samme prosedyre mellom avtalespesialister og sykehus. Hva kan være grunnen til dette? Anbefalingen for faglig praksis er jo like.  

Fører kombinasjonen av takstsystem og organisering til økt bruk av visse prosedyrer som det er faglig diskusjon om begrunnelsen for? Samme symptomer skal i prinsippet få samme diagnostikk og behandling, uavhengig av hvor tjenesten utføres. 

Dersom helseatlasene gir indikasjon om faglig ulik praksis, som ikke er begrunnet i pasientens tilstand, må dette vies større oppmerksomhet. Det gjelder både i vår faglige oppfølging og i myndighetenes organisering av rammebetingelsene for virksomheten. 

Helseatlasene gir også kunnskap om hvilke teknikker som brukes for eksempel ved operative inngrep. Det er i sykehus, som i andre virksomheter, ulike kulturer for «slik gjør vi det hos oss». 

For eksempel brukes fortsatt åpen kirurgi ved fjerning av livmor ved flere norske sykehus. Dette til tross for at laparoskopiske og vaginale inngrep er anbefalt og medfører færre ulemper enn åpen kirurgi.

Kan vi fortsette å ha det slik? Må det ikke være et krav til fagmiljøene at de skal ha medarbeidere som kan den anbefalte teknikken og at det er denne som brukes i hovedsak? Hvordan skal vi håndtere kunnskap om at befolkningen får behandling med teknikker som ikke er i tråd med hva som er beste praksis?

Formålet med kampanjen er å hindre overforbruk ved å oppmuntre klinikere og pasienter til å velge trygge og gode helsetjenester. Kampanjen vil på sikt bidra til mindre variasjon og til bedre prioritering. Arbeidet har vår fulle støtte. 

Spesialistforeningene gjør et svært fortjenestefullt arbeid ved å lage veiledere som baseres på tilgjengelig kunnskap. Slik styrkes den kunnskapsbaserte medisinens rolle som fundament for faglig virksomhet, samtidig som autonomien til å velge «slik gjør vi det hos oss» svekkes. 

Så ser vi at selv om anbefalingene er laget av fagfolkene selv, så implementeres de ikke over alt og det tar tid. Derfor må det flere initiativ til. 

Organisering av sykehus og fagmiljø i forpliktende faglige nettverk er et viktig tema i siste nasjonal helse- og sykehusplan. Dette er et grep som kan skape forbedring. 

Da bringes kunnskap fra ulike miljø inn i diskusjonen og forutsetningene for harmonisering av praksis styrkes. Dette må kombineres med et tydeligere lederskap på faglig nivå og en oppfølging fra de regionale helseforetakenes side når vi får kunnskap om at beste praksis ikke følges.

God helg.