«Alle er enige om god hygiene på en operasjonsstue, men færre forstår behovet for hygienetiltak i det digitale rom»

- Desinformasjon og konspirasjonsteorier, slik vi har sett under covid-19-pandemien, vil i ytterste konsekvens kunne utgjøre en betydelig trussel mot folkehelsen, skriver Cecilie Daae i denne utgaven av Her og Daae.

Mann i hette på datamaskin

Jeg ble nylig invitert som gjest i radioprogrammet "Stanghelle på fredag" i NRK, hvor ett av temaene var konspirasjonsteorier. Et tema som i disse tider er veldig relevant for helsemyndighetene. Konspirasjonsteorier er på ingen måte noe nytt fenomen. Men der vi tidligere har kunnet observere disse på en armlengdes avstand, er det i dag mye vanskeligere for mange å skille desinformasjon fra fakta. Og når dette også rammer myndighetenes informasjon knyttet til en pandemi kan det bidra til å svekke samfunnets støtte til, og effekten av, myndighetenes tiltak. Sånn sett kan det utgjøre en betydelig trussel mot folkehelsen.

I takt med den teknologiske utviklingen vil ulike aktører alltid ha en plattform å kommunisere på. Derfor er opplæring helt sentralt

Samtidig er jeg opptatt av det skal være rom for skepsis, uenighet og ytringsfrihet i et demokratisk samfunn. Vi beveger oss i et vanskelig felt mellom det som går på tillit, og Norge er et tillitsbasert samfunn, og på den andre siden sunn skepsis og nødvendig uenighet. Et eksempel er at det i EU pr. 22. juli i fjor fantes flere enn 3,4 millioner twitterkontoer med det man mener er tvilsom informasjon om covid-19. Aktørene bak slik aktivitet ønsker å fremme det som gjerne kalles en «alternativ virkelighet» hvor man bruker ulike virkemidler for å påvirke aktører til å forstå og opptre på en bestemt måte, eller ta kunnskapsrommet som er arenaen hvor vi deler meninger og former beslutninger. Det er ikke alltid like lett å vite hverken hvem som står bak, eller hva formålet er. Det er både statlige og ikke statlige aktører som kan stå bak, og påvirkningsoperasjoner som disse kan bidra til å destabilisere demokratiet og svekke tilliten til myndighetene. Alle er enige om viktigheten av god hygiene på en operasjonsstue, mens langt færre forstår behovet for hygienetiltak i det digitale rom. Her ligger en stor utfordring, men det er heldigvis mange tiltak vi kan iverksette dersom vi forstår trusselbildet vi står overfor. 

Det er tre ting man må ha kontroll på i en krise- og beredskapssituasjon. Det er å etablere felles situasjonsforståelse, samordning og koordinering, og informasjonsdeling. Kommunikasjonsfolk sier at krisehåndtering er 80 – 90 % informasjonshåndtering, og i vid forstand er jeg nok enig i det. Samtidig er det viktig å sørge for at man har egenberedskap i befolkningen, både på individnivå og på systemnivå, som gjør at vi hver og en rydder i det digitale rom. I takt med den teknologiske utviklingen vil ulike aktører alltid ha en plattform å kommunisere på. Derfor er opplæring helt sentralt, og omfatter både det å forstå utfordringsbildet, utvikle evne til kildekritikk og gjennom det eksempelvis avsløre falske nyheter. Medietilsynet har gode råd her. Pålitelig og tilgjengelig myndighetsinformasjon er sentral, det ser vi nå under covid-19-pandemien, og ikke minst også å ha gode medier. En kritisk, selvkritisk og uavhengig presse vi kan ha tillit til er en del av dette. 

Tillit til styresmaktene i Norge er høy. Vi måler nemlig dette i Norge, en øvelse ikke alle land våger å begi seg ut på. Helsedirektoratet måler for eksempel jevnlig tilliten folk har til håndteringen av covid-19-pandemien, og den er høy. Samtidig er sunn skepsis og diskusjon, også knyttet til myndighetenes råd og anbefalinger, en del av det demokratiet vi verner om. Men debatten må være basert på kunnskap og fakta, og her må vi i helsetjenesten være klar over, og ha kunnskap om, at det er aktører som bevisst ønsker å spre desinformasjon. Dette må vi bidra til å motvirke.  

Tidligere Her og Daae