Dilemmaer i koronaens år

Da jeg startet i jobben som administrerende direktør i Helse Nord i januar hadde jeg en ferdig plan. Jeg hadde klare tanker om hva jeg hadde tenkt å få til i Helse Nord dette første året. Forventningene var store, ikke minst gledet jeg meg til «Tour de Nord» hvor jeg skulle besøke steder og folk rundt i hele regionen. Jeg rakk noen få besøk før det ble bråstopp. Arbeidshverdagen ble veldig annerledes enn planlagt.

For oss som er heldige og har hatt mye å gjøre med å holde hjulene i gang i denne perioden, gir dagene mye mening. Samtidig bekymrer jeg meg jo for de ansatte på hjemmekontor, de ansatte ute i helseforetakene som står i den samme spagaten nå som de gjorde i vår, med å balansere «sørge-for-ansvaret» og beredskap samtidig. Ikke minst risikogruppene som vi alle er opptatt av: de eldre, kronisk syke, ungdommene våre, de ensomme og de som står litt på utsiden.

Vi opplever alle å måtte gi avkall på mye som tidligere var en helt vanlig del av hverdagen. Det å dra på besøk, dra på konserter og samle familie og venner til festligheter. For ikke å snakke om alle de som sliter med å få endene til å møtes på grunn av restriksjonene.

Cecilie Daae

Vi har alle måttet tilpasse oss en ny hverdag. For min del har det betydd mye mindre fysisk kontakt med familien i Oslo. Vi er en stor familie, og en familie som liker å møtes. 2020 satte imidlertid en stopper for hyggelige familiebursdager, og alle juleselskapene er avlyst. Jeg tror ikke jeg har snakket med foreldrene mine en eneste gang uten at de har sagt at de håper alt snart blir som før. Og det er de nok ikke alene om. Det håper vi alle. Foreldrene mine er for øvrig også veldig strenge på at man skal forholde seg til de gjeldene reglene. De gangene jeg har vært i Oslo har jeg jo fått kjenne på at hovedstaden har vært rød lenge. Folk forholder seg til to-meteren, man er få sammen samtidig, og man går gjerne tur ute fremfor å treffes inne. Det at jeg i liten utstrekning har kunnet besøke venner og familie, er noe jeg i likhet med veldig mange andre har kjent på. Mange av mine venner jobber i helsevesenet, så de få møtene har gjerne vært over en kopp te med stor avstand mellom oss. Vi liker å snakke om den nye normalen, men det kjennes ikke normalt å sosialisere på denne måten selv hvor nødvendig vi vet det er.

Vi opplever alle å måtte gi avkall på mye som tidligere var en helt vanlig del av hverdagen. Det å dra på besøk, dra på konserter og samle familie og venner til festligheter. For ikke å snakke om alle de som sliter med å få endene til å møtes på grunn av restriksjonene. Som nevnt anser jeg meg som heldig som har en jobb som virkelig gir mening, men det mest utfordrende for meg er ikke det at jeg ikke får treffe familie og venner så ofte som jeg skulle likt, men snarere mangel på tid. På den ene siden har jeg reist minimalt, fått mer ro til å jobbe og høyere oppmerksomhet på hele Helse Nord. På den annen side hadde jeg klare tanker om hva jeg ønsket å få til med Helse Nord, og hadde gledet meg til å reise rundt for å bli mye bedre kjent med alle de dyktige folkene våre. Det ble det alt for lite av. 

Denne pandemien er i likhet med andre land noe vi aldri vil glemme. Jeg tror opplevelsen av at verden kan være veldig skremmende kommer til å sitte i oss en god stund. Uten sammenligning for øvrig husker jeg den følelsen jeg satt med etter 22. juli 2011: «Nå kan hva som helst skje». Slike betydningsfulle hendelser samler oss som nasjon alt i alt. Det er viktig at vi er klar over at alt kan skje. Viktig at vi opplever en type mestring av situasjonen. Viktig med fokuset på alle de vi må passe ekstra godt på. Dette virker også samlende, og gjør at verden føles noe mer håndterbar enn det vi har følt på, særlig i begynnelsen av pandemien.