Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
logo Helse Nord

Ett år med pandemi

Mitt første år i Helse Nord har handlet mye om håndteringen av covid-19-pandemien. Jeg har fått lære helsetjenesten og landsdel å kjenne i et tett samarbeid om å trygge helse og samfunn. Og vi har sammen plukket opp mange læringspunkter på veien, sier administrerende direktør Cecilie Daae i denne utgaven av Her og Daae.

Publisert 19.02.2021
Sist oppdatert 21.04.2021
Cecilie Daae

Covid-19 har preget samfunnet, helsetjenesten og helsearbeiderne i nord det siste året. Pandemien har fylt dagsorden for mitt første år her. Jeg har fått lære samfunnet og helsetjenesten i regionen å kjenne, på en annen måte enn jeg hadde planlagt. Det er blitt lite reiser, håndhilsing og organiserte besøk der folk forteller om hverdagen de står i. Det har vært «bli kjent», handling og læring i tett samvirke, som oftest digitalt, med engasjerte ledere og medarbeidere. 

Vi har alle vært besjelet av en felles misjon, å rigge samfunnet og helsetjenesten for å trygge helse og samfunn. Større og mer meningsfull oppgave kan vi ikke ha. Ett eksempel er da sykehuset i Hammerfest ble rammet av covid-19-smitte. Helsepersonell fra hele regionen bidro til at spesialisthelsetjenesten i Finnmark kunne opprettholdes på et tilfredsstillende nivå.

Det er ikke overraskende at vi ikke greide å yte tjenester på samme nivå mens vi står i en kritisk situasjon

Vi har hatt en samarbeidende helsetjeneste som har bestått prøven på en god måte. Vi har hatt få covid-19-pasienter, men det er gjort et stort og nødvendig planleggingsarbeid. Vi har arbeidet sammen og vi er forberedt. Det er en gevinst vi vil nyte godt av i lang tid framover. 

Det kommer rapporter og bekymringsmeldinger om konsekvensen av pandemihåndteringen som er urovekkende. Det er stor økning i henvisningene innen psykisk helsevern for barn og unge. I en periode så vi at det var færre henvisninger til kreftpakkeforløp. Vi får melding om at folk med kronisk sykdom ikke har fått den oppfølging som helsetjenesten ellers gir dem. Vi ser også at pasientene våre ikke reiser så mye som planlagt fordi de eksempelvis ikke ønsker å dra sørover, noe som betyr at de ikke får nyttiggjort seg av muligheter for behandling. Det er ikke overraskende at vi ikke greide å yte tjenester på samme nivå mens vi står i en kritisk situasjon. Nå har vi et etterslep på flere områder som det jobbes med å fjerne. 

Læringen til senere situasjoner er at vi må ha stor oppmerksomhet også om den «vanlige» driften. Det er ikke minst et ledelsesansvar. 

Tidligere Her og Daae