«For meg er betydningen av nærvær som leder svært viktig i en beredskapssituasjon»

Da jeg kom fra stillingen som direktør i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), rakk jeg så vidt å besøke de fleste av helseforetakene her i nord før fokuset fra slutten av februar ble helseberedskap og covid-19.

Ukependler Cecilie ble i stedet nordlendingen Cecilie, og Skype ble arbeidsverktøy nummer én.

Det ble med andre ord ikke den rolige og strategiske tilnærmingen til ny jobb og nye oppdrag jeg så for meg. Beredskapsarbeid er intenst, kreativt og krever mye struktur og samordning, men for å snu på det har jeg kommet raskt inn i jobben både på godt og vondt. Jeg har sjelden lært så mye og så raskt som i løpet av disse fire månedene her i nord.

For meg er betydningen av nærvær som leder svært viktig i en beredskapssituasjon. Fra 25. februar til 4.mai har jeg vært i Nord-Norge, selv om jeg egentlig er ukependler. Men jeg erfarer at denne typen beredskapssituasjon har krevet kontinuerlig nærvær. Det er vanskelig å lede på avstand. Geografisk distanse skaper også en viss distanse til det arbeidet som må skje, og jeg har kjent på at jeg har måttet være kontinuerlig koblet på for å kunne lede og understøtte på en best mulig måte. Det gjelder også ivaretakelse av alle på hjemmekontor, så allmøter på Skype har blitt en viktig del av arbeidsdagen. Vi blir både motløse og tungsindige til tider, også som ledere, men det å bokstavelig talt være til stede, gi støtte og få støtte, gir også store gleder. Selv har jeg blitt veldig godt kjent med de nærmeste medarbeiderne mine på langt kortere tid enn hva tilfellet hadde vært dersom jeg hadde ukependlet som planlagt. Så er vi vel også mange som har fått godt innblikk i livet der hjemme, til tider ganske morsomt med ufrivillig deltakelse i fra elever i hjemmeskole, eller møter med litt overraskende og avslappet bekledning. Det er bra med humor også midt i det hele.

Jeg jobbet i Helsedirektoratet under svineinfluensapandemien og ebolasituasjonen i Vest-Afrika. To svært ulike hendelser, begge krevende og fortsatt belastende for mange. Kriser går over, men for alle dem som rammes eller berøres blir verden varig annerledes, selv om behovet for normalisering bor sterkt i oss alle. Kriseberedskap er å forberede oss godt på det vi håper ikke skjer, dilemmafylt og vanskelig både i teori og praksis. 

Det å forstå det internasjonale og nordiske bildet opp mot det nasjonale og regionale er krevende, ikke minst her i Nord-Norge hvor nok mange nok tenker at vi «slipper unna» fordi vi har hatt så få tilfeller så langt.

Cecilie Daae

DSB jobber systematisk med utvikling av krisescenarier og overordnede risiko- og sårbarhetsanalyser. I rapporten «Analyser av krisescenarioer» fra 2019 pekes det på pandemi og legemiddelmangel som de to hendelsene med størst sannsynlighet og konsekvens for Norge: «De to tenkte, uønskede hendelsene har både høy sannsynlighet og store konsekvenser. Spesielt for liv og helse, men også for samfunnsstabilitet og økonomi. (..) Hendelsene antas å skape stor uro, fortvilelse og avmaktsfølelse i befolkningen, og mange vil kritisere myndighetene for manglende beredskap». En slik analytisk tilnærming til de mest krevende scenarier, som også vi i Norge må forberede oss på, gjør nok at jeg kanskje ble mindre overrasket enn mange andre da pandemien traff oss nå. Men intensiteten og hurtigheten i utbredelsen var overraskende også for meg. Det å forstå det internasjonale og nordiske bildet opp mot det nasjonale og regionale er krevende, ikke minst her i Nord-Norge hvor nok mange nok tenker at vi «slipper unna» fordi vi har hatt så få tilfeller så langt. Samtidig som vi i helsesektoren forbereder oss på at vi knapt er truffet av første bølge ennå, og at mye ligger foran oss.

Hva nå, spør vi oss sikkert alle sammen. Hva må vi også ha fokus på nå? I tillegg til å håndtere den nye normalen, både koronasituasjonen og normalisering av tilværelsen, også i sykehus og helseforetak. Det helhetlige utfordringsbildet innen samfunnssikkerhet og beredskap står der som før. Vi må ha fokus på følgekonsekvenser av klimaendringer, se hvordan digitalisering og økt bruk av teknologi også øker sårbarheter som på informasjonssikkerhetsområdet, den sikkerhetspolitiske situasjonen og mulighet for sammensatte hendelser som informasjonspåvirkning og cyberangrep er uendret, og demografi og bærekraftutfordringene likeså. Vi må støtte hverandre i å huske på at også andre ting vil komme til å skje, og mentalt orke å forberede oss også på det. Og vi må kunne justere fokus og kurs i forhold til dette helhetlige utfordringsbildet som hele tiden ligger der.

Jeg er imponert over all aktiviteten og det gode samarbeidet både regionalt og mellom helseregionene. Det er kort vei mellom Helse- og omsorgsdepartementet og regionene, og de tunge nasjonale aktørene Helsedirektoratet, FHI og SLV og andre. Vi kommer til å ta med oss mange nyttige læringspunkter fra denne situasjonen, de kommende evalueringene blir spennende og vil gi både opp- og nedturer. Men det må vi tåle, for er det noe vi virkelig kan si med sikkerhet, så er det at det vil komme flere pandemier i fremtiden. Det er ennå svært mye som er usikkert med tanke på pandemien vi står i akkurat nå, men som assimilert nordlending velger jeg å tro på det nordlendingen gjerne sier i en krisesituasjon: «Vi står han av».