Håp selv i frossen jord
At jula 2020 kom til å være en koronajul var vi alle forberedt på og innforstått med. Men da regjeringen annonserte full gjenåpning av landet i slutten av september i år, var det ikke mange som så for seg nok en jul preget av smittesituasjon og usikkerhet. Men her står vi. Heldigvis ikke alene, men sammen.
Jula er gjerne en tid for refleksjon og undring. Og man kan jo saktens spørre seg: hvor ble det egentlig av 2021? Selv om det oppleves som om disse pandemidagene bare raser av gårde, betyr ikke det at disse dagene ikke er krevende for alle som står i det. På ingen måte. Disse dagene er knalltøffe for alle, ikke minst alle de som jobber i fremste linje, og for ledere som hele veien må gjøre tøffe prioriteringer.
Det er mange som er lei. Det er mange som er slitne. Og det er lett å forstå. Det er tøft å oppleve at pandemien igjen skyter fart inn mot en julehøytid hvor alle hadde sett fram til rolige dager med familien, og til å få ladet slitne batterier. Det gjelder hele spesialisthelsetjenesten, fra intensivavdelingen til laboratoriet, og til alle andre funksjoner som er like viktige for at spesialisthelsetjenesten vår skal fungere i et nært og godt samarbeid med kommunehelsetjenesten.
Det er ennå mye som oppleves som usikkert. Men det som er helt sikkert, er at vi kommer oss gjennom også dette til slutt
Det er krevende tider, og det har det vært lenge nå. Men vi står i det sammen i hele helseregionen vår. Dette er et lagspill, tverrfaglig og tverrsektorielt. Alle gjør hva de kan for at vi sammen skal komme ut på den andre siden av dette. Alt fra dere som tar ekstravakter for at kabalen skal gå opp, til kommunehelsetjenesten som bidrar med så mye og ulikt, fra testing til at vi får vaksinert så mange som mulig. Hver eneste dag ser man eksempler på hvordan foretakene i regionen spiller på lag for å løse utfordringene de står i. Jobben som legges ned i hele regionen fortjener all mulig honnør.
Det er ennå mye som oppleves som usikkert. Men det som er helt sikkert, er at vi kommer oss gjennom også dette til slutt. «Vona vintres i frosen jord» skriver den nordnorske lyrikeren Helge Stangnes i diktet «Grå fjord». I denne setningen ligger håpet og troen på at hverdagen til slutt vil bli normal igjen; om håpet nå virker frosset, vil det tine og oppfylles. Det tror jeg på.
Jeg har lyst til å avslutte med å dele dette diktet med dere, og samtidig ønske dere alle sammen en riktig god jul og et godt nytt år.
Hilsen Cecilie
Grå fjord, grå fjord,
Junisny over nysådd jord.
Blank fjord, blank fjord,
Sola står som et hjul i nord.
Kvit fjord, kvit fjord,
Snar va sommar’n der han for.
Svart fjord, svart fjord,
Vona vintres i frosen jord.
(Helge Stangnes: Landet og lyset, 1996)